Hvorfor er det så vanskelig å spise ute alene?

Av og til når jeg er ute å handler, -eller ute i et eller annet ærend,- så hender det jo at jeg kjenner jeg er sulten og får lyst på noe å spise.

Da blir det lett at jeg setter meg ned med ei kanelbolle, vaffel, - eller et rundstykke og en kopp kaffe. Det letter sulten litt, -men det var vel helst en middag jeg noen ganger burde ha kjøpt i steden. Det sitter merkelig nok litt lengre inne, -selv om jeg er sulten nok til en middag, -og godt kunne hatt lyst på det.

#PåDateMed

Men det er faktisk et par steder jeg kan bestille meg et varmt måltid alene, men da må det "rette" bordet være ledig, -det ved vinduet innerst inne i lokalet. Der kan jeg sette meg og nyte et måltid alene,- og faktisk kose meg også.

Jeg titter ut av vinduet og slapper av. Disse stedene er små og intime, -og bordene er plassert slik at man kan sitte litt "for seg selv".

På et fancy sted med hvite duker og kelner ved bordene ville jeg aldri gått for å spise alene. Hvorfor er det sånn tro? jeg er ikke alene om dette, -jeg vet faktisk flere som ikke setter seg ned med en bolle en gang på kafe alene,
-er de sultne så kjøper de ei pølse eller bolle i kiosken.

Jeg trives på kafe alene, der kan jeg sitte å titte på menneskene, fundere litt over ditt og datt, lese avisen, sitte med mobilen med god samvittighet uten å være uhøflig.
- Men det er med en kaffekopp og noe lett å bite i ved siden av,
(- og ja, -spise middag på disse to stedene om de riktige bordene er ledig,
- men da må jeg være veeldig sulten.)
Hvorfor er det sånn tro? Spiser du ute alene?

Besøk oss på Facebooksiden vår #freidigefruerPåFacebook -og legg gjerne igjen en kommentar 😘

Klem fra

Wilma

For et par dager siden var jeg statist i en ny nrk serie som kommer til høsten.

Jeg har lenge tenkt på at det hadde vært gøy å være med på innspilling av film, - og da jeg så at de annonserte etter statister, heiv jeg meg rundt og lagde meg en CV i et Castingbyrå og søkte på statistrollen.

Allerede dagen etter fikk jeg positivt svar, - og det ble avtalt tid og sted. Spent våknet jeg opp den dagen innspillingen var, - og kledde meg i de fargene jeg hadde fått instrukser om. Jeg hadde også fått beskjed om å ha med fem ekstra antrekk, som jeg puttet i sekken sammen med et par ekstra sko.

#sjekkliste

#statist#oppdrag

Med et hjerte som banket litt raskere enn vanlig bar det avsted, og jeg var i ferd med å realisere mine ønsker. Til tross for at det var ukjent og kanskje også litt "skremmende" var jeg i gang, - og på vei til å utfordre meg selv litt.

Vel fremme ble jeg møtt av ei kjempesøt dame som henviste meg til et område der det satt fire andre som også skulle være statister denne dagen.

Vi fikk kontrakter som ble fyllt ut, - og så var det venting, venting, - og atter venting. Dette ble jeg fortalt var veldig vanlig , - men vi pratet og slappet av, ei hadde med strikketøy og en spilte på mobilen. Jeg var veldig spent og litt nervøs, -så jeg klarte ikke å roe meg med noe annet enn å vente, -og å løpe på do å tisse et par tre ganger ... :)

#statist#utfordresegselv

Men så ble vi endelig ropt inn og geleidet bort til noen bord, - det var en cene som skulle spilles inn fra en cafè. Vi ble instruert, - og servert noe vi "liksom" skulle spise og drikke av. Vi skulle konversere uten lyd og prøve å se så naturlige ut som mulig. På det tidspunktet hadde nervene lagt seg, -og jeg opplevde det som bare gøy og intressant.

Det ble noen tagninger, -men vips, etter 30 min var det over og jeg var ferdig. Dette var en kjempeartig opplevelse som jeg definitivt kommer til å gjenta ved en senere anledning, og jeg fikk utfordret meg selv, - og det vokser man på.

 

Klem Wilma


#Gledesegtil#tur

Ut på tur og aldri sur..

 

Gledet meg til fire uker med etterlengtet trening,
- men lite visste jeg at treningen skulle begynne ganske snart,

-faktisk før jeg hadde rukket å komme fram.

 

...Jeg var på vei til et 4 ukers treningsopphold -og det var store sjanser for et skifte fra en årstid til en annen mens jeg var der. Så jeg hadde pakket med meg alt jeg kunne tenke meg av treningstøy for ute og inne trening , -for både kalde og varme dager.
Sko og støvler skulle jo også være med -utesko -innesko -finsko--treningssko
-og støvler som tålte en støyt....

 

 

Så var det jo ALT jeg har på badet da! Hva skulle jeg velge der .... Så enden på visa var jo at det ble gaaaanske mye, -hårsjampoer, kurer,kremer og alt mulig av dilldall,
-ja det veier en del!

#littformye#bagasje

Så jeg stabbet meg av gårde med en gedigen koffert, oppå der en bag, så ryggesekk og til sist, som ikke det VAR NOK , -så måtte jeg jo ha med håndveska også!!

 

 

 

Jada, -av gårde bar det glad og fornøyd, -fire uker med etterlengtet trening, men lite visste jeg at treningen den skulle begynne ganske snart, -faktisk før jeg hadde rukket å komme fram.. !!

 

#utpåtur#aldrisur

Allerede på stasjonen begynte problemene, -jeg har trillekoffert med fire hjul, for at det skal være lett å trille den. Men med DET lasset oppå - og BROSTEINER på stasjonsområdet så ble det litt mer problematisk kan man si.

 

Hvem er det egentlig som har kommet på den ELEGANTE ideèn forresten, -fint er det, men du verden så upraktisk! Så der gikk jeg da med lasset mitt, og måtte skyve kofferten sidelengs med begge hendene, lett fremoverbøyd.
Elegant stilling må jeg si! 🤭

 

 

Men toget kom -og heldigvis var det et av de nye togene så jeg kunne trille rett inn,- uten å løfte. Fant meg et ganske så romslig sete, -og pustet lettet ut. Jeg liker å kjøre tog, så jeg hadde tatt med lesestoff, kaffe og mat. Så nå skulle det bare koses til jeg kom fram. (- tenkte jeg ...)

Men akk nei, -hvor lenge var Eva i paradis .. . På høytaleren runget det ganske høyt, -og ganske så ubeleilig: "vi må stoppe på neste stasjon, -der dere må bytte tog, -da det er noe galt med toget ..." ... !!

Så da var det bare å pakke sammen snippesekken, alt pikkpakket, stable det oppå kofferten, -få på seg sekken, -henge på seg håndveska og komme seg av toget igjen.

Konduktøren sier høyt og tydelig " -dere skal på perrong 4". -jeg titter rundt meg, -perrong 4 er helt på andre siden. Litt lettere forvirret, -med alt pikkpakket mitt følger jeg etter de andre, -jeg har aldri vært på denne stasjonen før - så er ikke kjent her.

 

Triller kofferten sidelengs over -Ja, BROSTEINER her også, -inn på en heis, -bortover en laaang tunnel, - der kommer jeg til en bratt trapp -- ja, hvor er jeg nå? De jeg fulgte etter løper lett opp trappen, -UTEN BAGASJE. Kikker meg febrilsk rundt i det jeg titter på klokka og lurer på hvor god tid vi egentelig har, - det fikk vi ikke beskjed om.

 

 

Leter etter en ny heis,- og finner den rundt neste sving. Puh, -vel oppe. Men nei, der ser jeg at fordi jeg tok heisen kom jeg til spor 5, -og må gå over et gangfelt over skinnegangen med hele oppakningen min,
-og triller lettere svett PÅ SKRÅ,- lett fremoverbøyd, -MED BEGGE HENDER -over til riktig plass.

Puster lettet ut, og setter i fra meg sekken i det den begynner å kjennes alt for tung, -og svetten renner nedover ryggen. DA ROPES DET UT , -over høytaleren: Reisende som måtte bytte tog, -bes gå til spor 1 !!!

HVA??! Spor 1 var det sporet jeg kom i fra !!!

Her kunne denne historien fint ha stoppet, -og alikevel vært en, -ja, -artig historie, i alle fall for andre. Men NEIDA! Det stopper ikke her, ...

 

Vel tilbake på spor 1, etter samme strabasiøse ferd, -over jernbanelinja,- ned en heis, - opp en heis, .. med ALT PIKKPAKKET mitt, -bortover brostein ,- dyttende sidelengs , -lett fremoverbøyd.. så kom endelig det toget vi var beordret inn på!

Et gammelt tog med tre trinn opp, !!

.... masse folk som skulle ombord og stressede konduktører!

 

De husjet oss inn som om vi var geiter, -eller sauer -eller noe i den duren. :) :)

 

-husj husj!
-Jeg spurte forsiktig, -om å få hjelp til å bære bagasjen min opp til toget, men får et kvasst svar tilbake; "-Har du med deg så mye at du ikke kan håndtere det selv!?", i det konduktøren husjet videre på passasjerene (-sauene..) sine, -uten å ense meg noe mer.

 

Rød i toppen bar jeg hele pikkpakket mitt i et og et kolli inn på toget

-balanserte det SIDELENGS, -mellom en SMAL midtgang, - på et gammelt og TRANGT tog, -og stavret meg frem for å finne en sitteplass.

#altformyyyye#bagasje

:) - Og HER kunne historien også ha stoppet,

-og det hadde vært en god historie om en SLITSOM TUR, -men NEIDA!!

Jeg hadde brukt så lang tid på å komme meg inn på toget, -at alle de andre hadde kommet meg i forkjøpet, -på et allerede FULLT TOG!

 

HURRA! -jeg hadde vunnet førsteplass! STÅENDE mellom to seter, - der jeg febrilsk prøvde å finne en stilling hvor jeg kunne stå støtt, -og samtidig holde fast i trillekofferten, -MED FIRE HJUL, -uten bremser, !! -så den ikke tok seg en tur på egenhånd,-med alt styret mitt oppå! ( Der lå forøvrig også nå både jakke og sjerf, -) -- mens svetten piplet i den trange og varme kupeen.

 

 

-Og jada, det kunne ha sluttet her også ...

-men neida ...

#slitsomtur

 I det konduktøren kommer forbi, -spør jeg om det er noen ledige seter lengre framme, ...
å joda, - det er det, sier han,- og jeg stabler med meg, kofferten med bag,
-jakke og veske lett vinglete på toppen, -sidelengs, -lett framoverbøyd,- mens jeg febrilsk prøver å holde fast på tingene mine -igjennom den ene kupeen etter den andre,

-med sekken på ryggen, -mellom setene i smale midtganger, -mens toget går -og jeg samtidig prøver så godt jeg kan å holde balansen og alt pikkpakket på plass!!  -Innser jeg når jeg kommer fram til første kupè  -at det finnes ikke flere ledige plasser !!


Her hadde det hopet seg opp en haug med andre som også hadde gått i samme ærend. Så her sto jeg da, -enda trangere, -og det var enda varmere, -med all bagasjen og prøvde å holde meg fast så godt jeg kunne. !! ... Ja, det var ikke heeelt lett å ikke være bare "bittelitt sur"....

#endeligfremme

Jeg trengte ikke å trene med det samme jeg kom fram for å si det sånn,

-da var det godt å bare kunne ta seg en dusj å komme seg i seng! -

 

 

 

Og kom det noe positivt ut av denne turen ... ?-tja, --- det måtte vel være at jeg sov VEELDIG GODT den natta! :)

#engodnattssøvn

 🙃  Klem Wilma


Et nei, er ikke alltid "bare" et nei.

Denne måneden skriver vi oktober. Det er rosa sløyfe aksjonen med fokus på senskader etter kreft og kreftbehandling denne gangen.
En av tre kreftoverlevere erfarer og opplever senskader på kroppen,
- og det hindrer oss i å alltid kunne gjøre det vi vil.

Denne mnd,-oktober. Nærmere bestemt den 10. Er det også verdensdagen for psykisk helse, - tema der i år er; "vær raus". Vær raus med deg selv, vær raus med andre ...

De går så hånd i hånd disse dagene i oktober,
- Hvordan skal jeg være raus mot meg selv?

Det trenger vi som er kreftoverlevere å lære oss, for å få hverdagene til å gå, -uten å bli deprimert over det vi ikke orker.

-Og alle trenger vi å være litt rausere mot hverandre, både med og uten senskader, for en ting er helt sikkert ALLE HAR VI EN PSYKISK HELSE, -og det gjelder å ta vare på den på beste måte.

Det er ikke alt vi forstår hos de som er syke, være seg kreftrelatert, psykisk, -eller en annen diagnose.

 

Enkelte dager kan det se så bra ut (- på utsiden)- andre dager ER det faktisk bedre,- og man orker masse.

 

Man løper ivrig ut og omfavner dagen og livet, -og da er det ikke så oppløftende å kanskje høre kommentarer som,-jammen du orket jo DET, (- jeg så hun var ute i marka i går,- det orker hun! )

Du så meg ikke når jeg hele uken i forkant kun orket å gå fra sofaen til kjøkkenet for å hente mat og drikke...

 

Jeg lå ikke der fordi jeg var lat, -jeg lå der fordi jeg hadde ikke noe annet valg.

-Hun du så danse så glad og fornøyd på festen i går, - du ser ikke hennes tårer og fortvilelse når angsten kommer som mørke skyer over hennes sinn,-og sperrer henne inne i eget hjem.

 

Vi må tenke over at det er ikke alltid ting er som du ser det og oppfatter det der og da, -og et NEI er ikke alltid "bare" et nei for den som må velge. 

Nå ber jeg oss alle å velge å være litt mer rause mot hverandre -og mot oss selv. Velge å se bak fasader,- velge å virkelig være interessert i hva som ligger til grunn for et eventuelt nei i dag, -men et ja i morgen.

 

Og jeg håper vi alle stemmer i til et JA til livet. Det som ser så vanskelig ut i dag, -blir bedre etterhvert, - om ikke noe annet så lærer vi å leve med skavankene våre, -slik at oktober ,- og livet blir godt for oss alle sammen!

 

❤ Klem fra Wilma 😀


#Alt en drasser på

Alt en drar med seg i livet ......

Etterhvert som en lever livet sitt, blir det mere og mere en drar med seg, både av positive og negative erfaringer. Og etter som årene har gått og erfaringene har blitt større har jeg tatt et bevisst valg, -å sortere bort noe av min dårlige samvittighet.

 

Det en har opplevd har en opplevd, -livet er levd, -tiden har gått og sidene er bladd over. Jeg har kommet til andre kapittel i livets bok og innser at jeg allikevel ikke kan bla tilbake.

De valg jeg har tatt, - om de var gode eller dårlige, så var det valg jeg tok der og da. Noen trodde jeg var bra, -for meg selv og de rundt meg, andre valg ble bare sånn, og jeg hadde håp og tro på at det skulle bli bedre enn det ble.

Men de var mine valg, -jeg kunne ha valgt annerledes, men det gjorde jeg ikke

 

I mange år levde jeg med en klump i mellomgulvet, der alle de dårlige valgene bodde. Den brant og den plaget meg, hva om .... -visst bare.... -om jeg hadde gått dit og ikke dit, -om jeg hadde gjort det og ikke det... Alle disse "om" og "visst" en ikke får gjort noe med, som en drar med seg, så det blir en større og større byrde.

 

Jeg bestemte meg for å ta et viktig valg, å legge alt bak meg og ikke drasse det med meg lenger. Livet er levd og erfaringene er gjort, noe av det lærte jeg masse av, noe av det kunne jeg nok vært for uten ,-men sånn er det ikke. Det har vært en del av livet mitt og har derfor gjort meg til den jeg er i dag. Med mange erfaringer på godt og vondt. Erfaringer jeg kan dele med meg, -og som gjør at jeg kan forstå en rekke mennesker i forskjellige situasjoner.

 

Kanskje kan jeg gi noen råd, -ofte hjelper det bare å lytte ... Noen ganger har jeg lyst til å si; Nei, ikke gjør dèt, men det! Men det skal vi være veldig forsiktige med, andre må gjøre sine valg, sine feil og sine erfaringer.... I dag kan jeg si at jeg ikke angrer lenger på noen valg, for det var det som ble mitt liv, på godt og på vondt.

... Mitt liv har gjort meg til den jeg er i dag.

 

 

♡ Klem Wilma


Når slutter håpet om kjærligheten?

 

Jeg kom i snakk med en eldre dame her forleden, hun var så reflektert og det var både gøy og interessant å prate med henne.

Hun kunne fortelle om tider for lenge siden, men var også fullt ut informert om hva som foregikk i dag. Jeg elsker å snakke med slike eldre mennesker. De har så lang livserfaring at de har blitt litt klokere enn oss andre, som ikke har kommet så langt i livet ennå.

Etter mange og lange samtaler fortalte hun meg at hun var 84 år gammel. Det hadde jeg ikke trodd, kanskje kunne jeg tippet 72.
Hun hadde klare blå øyne, som var veldig opptatt av det jeg hadde å fortelle også. Hun fulgte med, kom med små innspill og kloke ord.

 

Så kom vi igjen litt inn på hennes liv, og da fortalte hun spontant, med håp og glede i de dype kloke øynene, og jeg kunne nesten fornemme en liten rødme i de rynkede kinnene hennes, at hun ønsket seg en kjæreste.

 

Hun hadde vært alene i mange år fortalte hun, etter et mislykket ekteskap, - og jeg kunne nesten fornemme at hun sprudlet opp bare hun snakket om håpet om kjærligheten, nesten som om hun skulle vært forelsket allerede bare ved tanken.

 

Det ga meg så mange ettertanker, håpet hennes, livslysten og den urokkelige troen på kjærligheten. Etter et langt liv, 84 år gammel satt hun her rett foran meg -og rødmet og snakket om drømmen om kjærligheten.

 

Jeg tenker at når håpet og drømmene våre forsvinner, lekenheten, humoren og tilstedeværelsen i vårt eget liv ikke er der, ja da tror jeg vi er i ferd med å miste taket på selve livet. Derfor vil ikke jeg heller slutte å drømme, jeg vil håpe, jeg vil leke og jeg vil le. Jeg vil leve så lenge jeg er her på denne jorden,
- så lenge jeg kan, vil jeg være tilstede.

 

♡ Klem Wilma

 


Å lade opp

Som aldri før deler vi livet vårt på sosiale medier, vi deler lykken, festen, gleden, og vellykketheten.

Livene fremstår som små solskinnshistorier, og det er vel og bra, men alle dager er jo ikke slik, og ikke alle har det like bra til alle tider.

 

I dag var jeg så sliten at jeg orket ikke å trene, jeg måtte bare hvile. Jeg orket faktisk ingen ting.

Det er ikke like vanlig at vi deler de dårlige dagene på nettet, men i dag velger jeg å gjøre nettopp det. -Jeg tok med tid til å fylle på med energi, lot rot være rot, -trening være trening, -og la meg til å hvile rett og slett.

Selv om sola skinte, og jeg kunne ha tenkt alle de tankene om at; -det og det og det, burde, ville, måtte jeg gjøre ... Men jeg klarte å fokusere på hva kroppen virkelig trengte, der og da, - og lot vellykkethet være vellykkethet og sov en stund, mitt på dagen mens sola fikk skinne, og rotet vente til jeg var oppladet og klar for å ta det.

🤭 Klem Wilma


Akkurat her, akkurat nå ...

Jeg prøver av å til å være akkurat her og nå.
Er jeg ute å går en tur, kjenner jeg etter luktene, lytter på fuglene og hører de synger og "snakker" med hverandre. Jeg prøver å se meg omkring,  - ser på trærne, - på hunden som står der borte i svingen, - den koselige gamle damen, får øyenkontakt og smiler til henne i det jeg går forbi.

Der fyker det et papir som vinden har tatt tak i og i det fjerne hører jeg et barn som ler....

Det er så viktig å være litt bare her og nå,
Være ... og bare være til ....

 

Klem Wilma 

#mindfulness


Jeg møtte døra

#møtteveggen

Et utrykk vi ofte hører er "jeg møtte veggen", men jeg vil heller si at jeg møtte døra.

Vi kan velge, vil jeg åpne den, og se hva som er innenfor,
-kanskje klarer vi å ta et lite steg eller to... 

Noen ganger er kanskje terskelen for høy, men alikevel, om vi klarer å åpne døra, kanskje bare på gløtt og titte litt innenfor. -Ja så er vi på vei til å forandre noe i livet vårt, på vei inn til noe bedre. Men vi må åpne døren selv,
- og vi må ta de første stegene, over dørstokken og inn til det som kanskje kan bli en positiv løsning på noe vanskelig.

 

♡ Klem Wilma


Å leve med seneffekter etter kreft

I dag lekte jeg med barnebarnet mitt, for syv år siden visste jeg ikke om jeg kom til å være her å leke med barnebarnet mitt når han var åtte år. Om han hadde noen mommo lenger. 

I dag vet jeg at jeg er frisk av kreften, selv om jeg er sliten, matt og utkjørt av og til. Noen ganger ofte, andre ganger sjeldnere.

Det var ikke slik jeg hadde sett det for meg, når legene sa at alt haddde gått bra, at kreften var borte. Da tenkte jeg at nå, nå skulle jeg leve - og leve for fullt - og trene meg opp, så ville jeg raskt komme tilbake til normalen.

Det var ikke slik det ble, men jeg prøver å tenke positivt. 
Når jeg er sliten danderer jeg meg på sofaen, med nettbrett, bøker, håndarbeide og romantiske komedier. 

Det var ikke slik jeg hadde tenkt at livet skulle være for åtte år siden, da jeg var på turer i skogen og trente på treningssenter.
Men jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle bli syk heller. Hadde ikke sett for meg at jeg skulle få dette fryktede,
- ordet jeg nesten ikke orket å si, kreft. 

At sykdommen skulle vare så lenge, med alle disse behandlingene. 
Medisiner som skulle redde meg, men som gjorde meg svakere og svakere, dag for dag. Gjorde at jeg plutselig ikke kjente igjen min egen kropp, og mine reaksjoner, - slitenheten.
Sakte ble jeg sterkere, men nådde aldri helt tilbake ....

Men jeg prøver å tenke positivt:
I går orket jeg å farge håret, for syv år siden hadde jeg ikke noe hår å farge. 
For syv år siden orket jeg ikke alltid å holde barnebarnet mitt i armene mine, selv om han var en liten baby. I dag lekte vi ute og hadde det gøy.

Mitt fokus i dag, er at jeg orker mere nå, enn jeg gjorde da, og mitt håp er at jeg orker ennå mer -tre, -fire -og fem år frem i tid.
Mitt fokus i dag er hva jeg får til, -og ikke alt det jeg ikke orker lenger ....

 

 ♡ Klem Wilma

 


Takk Marianne

Jeg vil fortelle historien om min gode venninne Marianne. Vi er ikke kjødelige søstre, men vi liker å kalle hverandre søstre alikevell. Vi ble kjent med hverandre for 24 år siden, og fikk øyeblikkelig kontakt og ble venner. Det var som om vi alltid hadde kjent hverandre.

For 9 år siden ble jeg rammet av brystkreft, og måtte gå igjennom både cellegift og stråling. Jeg ble veldig syk og utslått av behandlingene, mistet alt håret og var veldig satt ut. Alt jeg orket var å ligge på sofaen, helt i min egen verden, helt i dvale. Under hele denne tiden, var Marianne en uvurderlig støtte for meg. Jeg ble så satt ut mentalt også, var så sliten og Marianne støttet og hjalp meg, tok på seg ansvaret å betale regninger for meg og passe på alt det praktiske.

Hun fulgte meg når jeg måtte barbere bort alt håret, da jeg ikke orket å finne håret mitt rundt omkring i leiligheten hele tiden, -og våkne med masse hår liggende igjen på hodeputen om morgenen, -og hun var der når jeg prøvde parykker.

Hun fulgte meg når jeg skulle inn for cellegiftbehandlinger, hver 3 uke var jeg inne på sykehuset, -og hele 9 ganger var jeg der. (Hun kjørte 75 km HVER VEI , ca 1 times kjøring) Hun satt der under hele behandlingen som jeg fikk intravenøst og det kunne ta opptil 2 timer hver gang, - og noen ganger ennå lengre.

Hun satt der trofast, -og småpratet litt for å roe meg ned. Når jeg var veldig nervøs og urolig kunne hun plutselig begynne å synge en liten strofe, masere meg eller plutselig fortelle noe morsomt, så jeg begynte å le -og begge glemte vi alvoret en liten stund.

 

Eller så kunne hun sitte helt i ro, lese i en bok eller strikke, -og var helt stille når hun så at jeg trengte hvile og stillhet. Jeg er helt sikker på at det ikke var så lett for henne heller .... Så takk til deg min kjære gode venninne!

 

❤ Klem fra Wilma


#tro på fremtiden

La lyset få skinne
gi øynene glans

La fortidens minner
være fremtidens dans


Freidige Fruer

© copyright

Innholdet på sidene er kopibeskyttet, 

og kan kun deles med referanser tilbake til bloggen,
-om ikke noe annet er avtalt på forhånd.